Hva er matrescence?
Dette ordet ble jeg introdusert for for første gang i 2020, midt under lockdown, med en baby på fanget og en toåring som utforsket hele spekteret av sitt følelsesregister. Jeg var utslitt, kjente ikke meg selv igjen, og lurte på om det var en dårlig idé å få to tette barn når man mangler avlastning.
Jeg kom over ei bok som fikk meg til å begynne å grine fra første side. Forfatteren fortalte om hvordan hun selv satt i bilen og gråt da noen i en podcast snakket om et ord hun ikke hadde hørt før, men som var selve definisjonen av alt hun strevde med, men ikke visste hva var. Matrescence. Jeg la fra meg boken og googlet “matrescence”. Det kom opp veldig få treff. Det var noe med i dame kalt Dana Raphael fra 70-tallet og ei dame ved navn Aurelie Athan som holdt til i USA et sted, og hadde forelesninger om fenomenet. Hvorfor var dette vanvittig presise ordet for hva jeg følte og opplevde, et nedstøvet og nærmest obskurt ord i akademia? Hvorfor hadde jeg ikke hørt om det før nå?
Matrescence er et rart ord. Men når du forstår hva det betyr, gir det latterlig mye mening. Jeg kan nesten garantere at du vil kjenne deg igjen.
Pioneren Dana Raphael, og hennes moderne arvtager Aurelie Athan, definerer det slik:
“The process of becoming a mother, coined by Dana Raphael, Ph.D. (1973), is a developmental passage where a woman transitions through pre-conception, pregnancy and birth, surrogacy or adoption, to the postnatal period and beyond. The exact length of matrescence is individual, recurs with each child, and may arguably last a lifetime! The scope of the changes encompass multiple domains --bio-psycho-social-political-spiritual-- and can be likened to the developmental push of adolescence. Increased attention to mothers has spurred new findings, from neuroscience to economics, and supports the rationale for a new field of study known as matrescence. Such an arena would allow the roundtable of specialists to come together and advance our understanding of this life passage.”
Matrescence, som i adolescence, som i den hormonelle, eksistensielle, emosjonelle, fysiske forvandlingen barn går gjennom når de blir voksne. Slik kvinner går gjennom når de blir mødre. Matrescence er relevant fordi det sier noe om hvor altomfattende det kan være å få barn. Men mest av alt forteller det at DU ER NORMAL. Du er ikke gal, overfølsom, urimelig, ødelagt, mislykka, overmodig, overmoden, utilstrekkelig, falsk, ustrukturert, distré, uproff, svak, rar eller psykisk syk. Eller kanskje er du nettopp det, men fastlegen bagatelliserer det med at du bare er litt trøtt eller tross alt har en baby. Du har gjennomlevd og gjennomlever den mest dyptgripende forandringen det går an å oppleve for et menneske. Du er ikke lenger den samme.
Her er et utdrag fra boken min, Pusterom for mamma, som tegner opp et kart av matrescence:
