Vi er ute av tunnelen – om å forlate unntakstilstand og gå over i noe nytt

Jeg står ved kjøkkenbenken og skrubber en kasserolle med inntørket havregrøt fra gårsdagens frokost. Plutselig legger jeg merke til det: Fraværet av lyd. Fantomfølelsen av et lite barn som står ved siden av meg og holder rundt låret og vil opp, men det er ingen der. Jeg løfter blikket, tar inn kjøkkenet. Jeg er helt alene. Uten at jeg registrerte det, fordi jeg er så vant til å være omringet, har de to eldste tatt med seg hun minste opp i andre etasje for å leke på barnerommet, bak lukket dør.

Jeg holder pusten. Hva gjør jeg nå?

Skal jeg gå etter dem og sjekke at toåringen er trygg sammen med storesøsknene, skanne gulvet for Lego og andre ting hun kan putte i munnen? Eller lar jeg dem være?

Erfaringen med tre barn tilsier at stillhet aldri varer særlig lenge. Plutselig er det noen som gauler mamma og det var HAN som begynte!

Jeg velger å stole på at en på seks og en på fire kan ta seg av ei på to uten meg, i to minutter. Jeg slipper oppvaskkosten ned i vasken og piler ut i stua – lydløst, som om tre barn når som helst kan finne på å kaste seg over meg igjen.

Jeg er i villrede om hva jeg skal gjøre. Dette er helt ukjent for meg – å være ALENE selv om alle tre ungene er hjemme. Strikke litt? Finne en roman? Slå på TV? Ta en lur på sofaen? Ta en dusj? Faretruende raskt er jeg i ferd med å bli eselet som sulter ihjel mellom to høyballer.

En innøvd respons kicker heldigvis inn: Jeg setter meg ned i sofaen, trekker pusten dypt tre ganger, kjenner at begge beina er plantet ned i gulvet. Løfter blikket, legger merke til hvor jeg er. Teller inni meg. Takk for denne stillheten akkurat nå. Takk for en toåring som føler seg trygg med søsknene sine. Takk for en flokk. Takk for et tomt tørkestativ, kaffe på termos, behagelige plagg, duften av sitron. Takk for nå.

Og da synker erkjennelsen ned i meg: Vi har bikket over i en ny fase. Minstemor er ikke lenger en baby på hofta, en som må overvåkes til enhver tid, enn som bare vil ha mamma. Kanskje kan jeg til og med gå på do i fred.

Den berusende følelsen av frihet og fremtidshåp blander seg med sorgen over en tid vi aldri får igjen. En livsfase som føltes som en evighet når den sto på, men nå? Den varte jo bare et øyeblikk. Og før jeg vet ordet av det, er ungene voksne.

Foto: Luise Lie-Bertig / Lille Rødhette

Den idiotiske klisjeen om tiden og hvor fort den går, den viste seg å stemme. Selvfølgelig gjør den det. Men det er først nå jeg klarer å ta det inn over meg. Minstemor er ikke lenger baby som må mates, ettåring som ikke kan gå, halvannetåring som putter alt i munnen. Hun er er lite menneske, som sier “Kan jeg få bli med og leke?” til storebror, som roper “Så fint det var!” til storesøsteren som tegner. Som frivillig rusler VEKK fra meg for å være sammen med søsknene i stedet.

Plutselig ser jeg det. Det er lyst overalt. Det lyset i enden av tunnelen, som jeg har hatt blikket festet på i mørke perioder av utmattelse og søvnmangel, det er i ferd med å fylle rommet.

Det er ikke lenger unntakstilstand.

Innerst inne visste jeg at ungene mine bare trengte et tålmodig og varmt mammafang å sitte på, og tid til å bli sittende. Men middagen skulle på bordet. Babyen hylskrek etter pupp, jeg var covidsmittet og verket i kroppen, og mannen min hadde ikke engang rukket å kle av seg sykkelutstyret før han ble sugd inn i dramaet. Begge ungene raknet, og det gjorde mammaen også i alle forsøkene på å roe ned og trøste og formane. Når jeg ikke orker mer, da kjefter jeg, en behersket kjefting med kaldt blikk, ikke nødvendigvis høylytt, men likevel som bensin på et knusktørt sankthansbål. Ungene gråt enda høyere, for ingen liker at mamma er sint. Hodet mitt holdt på å koke bort av ren frustrasjon og fortvilelse. Raseriet tøt ut av ørene. – side 176–177, Pusterom for mamma

Jeg skrev Pusterom for mamma midt i unntakstilstanden preget av søvnløse netter, konstant sjonglering mellom småbarns behov og babys behov, i konstant stimuli fra tre små barn, der den ene knapt kunne sitte på egenhånd. Det var helt bevisst. Ikke fordi jeg er en supermamma som tar alt på strak arm og elsker å multitaske (har du lest hva jeg skriver i bøkene mine?), men fordi jeg visste at jeg måtte skrive i affekt hvis jeg skulle tørre å skrive om hvordan ting egentlig var. Jeg visste jeg måtte skrive denne boken før det var for sent, før filteret av nostalgi, savn og normalitet ville gjøre boka uinteressant å lese. Jeg måtte skrive boka mens jeg fremdeles var i unntakstilstand og i beredskap, for det var den eneste måten jeg kunne finne de presise ordene for å beskrive det de aller fleste mødre opplever i perioder av de første årene som mamma, og som det er vanskelig å snakke om: alle de negative følelsene og tankene som kommer fordi man er overveldet, utslitt, søvndeprivert og utmattet.

“Årene går så fort, du må nyte dem mens du kan!” Det er rådet vi spyr av å høre når det koker. Ikke gi meg formaninger om at jeg skal nyte, gi meg heller en håndsrekning og hjelp.

Men nå skjønner jeg det.

Misforstå meg rett; det er kaos fremdeles. Det er flere behov enn jeg klarer å møte, det er bråk, det er krangling, det er uro og det er travelt, og sånn vil det være i mange år til. Det kommer stadig nye faser, både på godt og vondt. Men alarmen har sluttet å ringe. Det er ikke lenger mørkt. Det går an å puste.

For meg brakte mammarollen med seg voldsom ambivalens: Jeg lengter etter ungene mine og vil være sammen med dem hele tiden. Men jeg er også utslitt og vil bare være alene. Jeg elsker småbarnsfasen og vil ikke at den skal ta slutt. Men jeg lengter etter stillhet, ro og orden. Jeg visste at jeg “burde nyte tiden som er nå”, men alle som besitter den minste lille kunnskap om hvordan hjernen fungerer, vet at det ikke går an å være i overlevelsesmodus og nytemodus samtidig. Når løven truer meg å sluke deg rå, klarer ikke kroppen å nyte varmen fra sola samtidig.

Men jeg begynner å ane at det går an nå. Og selv i unntakstilstand finnes det gode dager og gode øyeblikk der overlevelseshjernen er skrudd av, der livet glimter til med magi og dyp mening.

Så dette er en liten trøst til deg som står midt i unntakstilstand på grunn av baby eller veldig små barn: Drit i rådet om å nyte mens du kan. Du er i overlevelsesmodus. Men det finnes alltid glimt av mening, glede og lykke, selv i mørket. Hold fast i dem. De er nok. Og så blir det så mye bedre.

Husmorferie

“Jeg skriver dette fra et hotellrom i byen jeg bor i. Det er fredag ettermiddag. Jeg har husmorferie.”

Sånn begynner den teksten i boka Pusterom for mamma som handler om husmorferie. Etter at vi fikk barn, har jeg vært på noen sånne. Og hver gang jeg har delt på Instagram at jeg er på husmorferie, har jeg mistet følgere.

Hva handler det om?

Jeg tror det handler om at fenomenet husmorferie berører noe veldig sårt. Det pirker borti et ømt punkt, et vondt sted, et stort behov som mine mødrefølgere har, om mer alenetid, mer egentid, mer RO, og en reell sorg over den man var før man fikk barn. Jeg kaller det spøkefullt for husmorferie, men det er akkurat det det er. Vår tids husmorferie, av den varianten som faktisk er mulig å få til i en travel småbarnshverdag med minimalt med avlastning: 24 timers hotellopphold helt alene, i egen by.

Når jeg deler om husmorferie, er det ikke for å vise hvor privilegert jeg er, selv om det er akkurat det jeg er. Det er for å vise at det mulig å få til. Det er for å gi et konkret eksempel på hvordan det ser ut å ta oppriktig vare på seg selv som menneske og som mor. Det er for å vise alternative måter å få avlastning på, i et samfunn og en tid der landsbymentaliteten har forsvunnet helt.

Husmorferie handler i praksis om å ta seg en real pause fra hverdagen for å lade batteriene, sove, tenke lange tanker, få et miljøskifte, gjøre noe som gir livsgnist, lytte til sin egen kropp og egne behov og sette dem først – alle de tingene det ikke er rom til i hverdagen ellers.

Noe av det mest åpenbare her, er at husmorferie forutsetter at det fins en partner eller ektefelle eller et familiemedlem eller en annen tillitsperson som kan ta ansvar for ungene mens du er borte. Som regel er det partneren. Og ikke alle er gift eller sammen med en partner som ser verdien av husmorferie. Kanskje gjelder det noen av følgerne mine, de som forsvant.

Kanskje handler det også om at fenomenet husmorferie berører noe veldig eksistensielt: Hva er jeg verdt som menneske? Er jeg verdt de pengene og den tiden det koster familien min at jeg er bortreist på hotell i ett døgn? Det finnes allltid andre ting det er viktigere å bruke pengene på, andre ting som presser mer å få gjort.

“Ei natt på hotell kan for noen virke som sløsing med penger, en sum man ikke har råd til. Det har vi ikke heller, hvis sporadiske netter på fine hotell i byen man bor i, er en indikator på et tilsvarende høyt forbuksnivå. Men det er ikke tilfelle. Vi reiser for eksempel ikke på dyre familieferier, vi prioriterer husmorferier og staycation for de voksne, og lar sommerferien være hakket mer spartansk. Vi kjører en gammel bil, bor i et lite hus og handler på den matbutikken som er billigst. Men når husmorferie står på planen, er det bare å klinke til.”

Jeg vet ikke om noen andre som praktiserer husmorferie på denne måten. Kanskje er det janteloven som stikker seg frem – vi skal ikke tro vi er noe, derfor forteller vi ikke omverdenen at vi bor ei natt på hotell helt alene. Men jeg vet om flere som har ønsket seg en tjuefire timers husmorferie i bursdagsgave – og fått det. Og jeg kan oppriktig talt ikke se for meg at det er noen mødre som ville bli skuffet over å få en sånn gave.

Så hva er en husmorferie? Hva er det som gjør den så verdifull for småbarnsmødre spesielt? Hvis du er en av de skeptiske, eller er gift med en, eller bare vegrer deg for å bruke “så mye penger på å sove i ei seng jeg kan sove gratis i hjemme” (ja, noen har sagt en variant av det); her er hva jeg snakker om når jeg snakker om husmorferie (og mens du leser, husk at dette ER mulig å få til for deg også):

Det er:

• å kunne sove på tvers i en seng med mykt sengetøy som allerede er oppredd

• å kunne sove en natt uforstyrret, med 100 % garanti om at ingen babyer eller barn vil vekke deg

• å kunne sove til du våkner av deg selv

• å spise hotellfrokost, med alt det innebærer av fristende mat, pen oppdekning, behagelige omgivelser og god tid

• å ha tid til BÅDE dusje, ta en lur, lese en bok, skrive litt i en dagbok, rusle en tur, sitte på kafé, spise middag i fred og ro, trene, se en film, legge planer, drømme for fremtiden, strikke eller hva det måtte være som fyller tanken din, uten å overhodet bli forstyrret av egne barn eller lyden av dem.

• å kunne kjenne etter: hvem ER jeg egentlig, når jeg ikke har barn? Hva er det jeg savner fra livet før barn, og hvordan kan jeg få til mer av det i livet som er nå?

• Å for en gangs skyld kunne vise ungene at noen andre enn mamma (les: pappa) er i full stand til å både lage middag, smøre brødskiver, skifte bleie, trøste, bære, bysse, leke, lese, pusse tenner, bade og legge

• Å kunne gi partneren fritt spillerom til å være hovedforsørgeren, og kjenne på mestring i forhold til akkurat det

• Å kunne kjenne på savn etter ungene og en takknemlighet over hverdagen fordi man fikk en SKIKKELIG pause.

• Å kunne reise bort uten at det kveler verken familieøkonomi eller hverdagslogistikken

• Å føle seg som et menneske og ikke bare mamma.

  Vel anvendte penger, vel anvendt tid.

  (For noen er prisen det koster for ei natt på hotell bare en helt umulig kostnad, i en allerede spartansk hverdag der man snur på hver eneste krone. I boka har jeg skrevet om en alternativ husmorferie som koster en tidel av prisen, men gir mye av samme effekten: hotellfrokost og en halv dag fri.)

“Klokka nærmer seg sju, og jeg vet at der hjemme er en pappa i ferd med å sjonglere legging av barn med ulike leggerutiner. Jeg setter mobilen strategisk på lydløs og legger den med skjermen ned på nattbordet. Vurderer om det er innafor, sånn miljømessig, å ta enda en varm tropisk dusj.”

Foto: fotograf Lie-Bertig / Lille Rødhette

Instagram vs reality: Forsøk på å leve autentisk

Foto: Lille Rødhette

I mitt liv finnes det et paradoks: Å brenne for å formidle viktigheten av å leve sakte og ta vare på seg selv, spesielt i mammarollen, er i praksis uforenlig med å faktisk leve sakte og ta vare på seg selv.

Jeg har skrevet ei bok om slow living, og ei bok om hvordan ha det godt med seg selv som mamma, og jeg brenner for tematikken i begge bøker. Jeg brenner for å roe ned i hverdagen, roe ned nervesystemet, puste med magen hver eneste dag, ha luft i kalender og tomme dager, ha hele helger fri, skru ned krav og forventninger og stress så mye det lar seg gjøre, i en verden som allerede er vanvittig travel og tettpakket. Jeg brenner for viktigheten av å eie sin egen historie, ransake bagasjen og kvitte seg med det som tynger, å forstå røttene sine og hvorfor man føler som man føler, for å få det bedre. Jeg brenner for at mødre skal føle seg rolige, trygge og ikke så alene.

Paradokset handler om dette: å aktivt formidle disse verdiene i ulike kanaler, for eksempel podcast og sosiale medier, er i praksis å gå på akkord med akkurat de verdiene jeg formidler. For i hverdagen med tre små barn og full jobb, må slike ting skvises inn mellom alt det andre. Og hva er det som oftest ryker når man har det (for) travelt? Pausene. De tomme dagene. Frikveldene. Alt det man egentlig TRENGER for å ha det godt, i hvert fall jeg. Veien er kort til å bli hyklersk: Jeg kan risikere å slite meg ut på å formidle til andre viktigheten av å roe ned. I jaget etter å være kontinuerlig til stede i sosiale medier, slik idealet er, risikerer jeg å gå glipp av min egen småbarnshverdag. Jeg ofrer pausene, tomrommene, hviledagene.

Derfor blir det ikke så mange oppdateringer, innlegg og aktiviteter av nyhetsverdi. Å aktivt leve ut verdiene om å roe ned, si nei, skape rom, ta vare på meg selv, betyr i praksis å la være å formidle. Og det syns jeg er kjempevanskelig. For jeg har jo LYST.

Akkurat den lysten til å ville gjøre mer enn man egentlig har tid eller overskudd til, tror jeg mange mødre kan kjenne seg igjen i.

Og er det noe alle som har minst ett barn + full jobb vet, så er det at livet består av harde prioriteringer. Hver eneste dag. Og hver dag må jeg ha tunga beint i munnen og våge å ta harde valg for å kunne bevare de daglige lommene av pause, hvile og ro. De kommer ikke av seg selv.

Det er noe å tenke på neste gang du scroller Instagram og kjenner på FOMO fordi en influenser deler så hyppig og så inspirerende fra livet sitt, spesielt med barn. Du vet lite om hva som foregår på baksiden, hva som er valgt bort for å få det til, hvordan folk har det på innsiden, hva slags personlighet og preferanser de har, og hva det gjør med en å hele tiden måtte være PÅ, fordi det er jobben, levebrødet, livsstilen.

Flere av de mest inspirerende mødrene jeg har fulgt i sosiale medier opp gjennom årene, har kastet inn håndkle og forlatt for eksempel Instagram, bloggen eller den podcasten de lovet ukentlige episoder av. Viktigheten av å leve sakte og tilstedeværende med barna er ikke forenlig med å kontinuerlig formidle de verdiene i sosiale medier. Så de har valgt bort det som, når det kommer til stykket, ikke er viktig: den offentlige plattformen de har hatt.

Hvorfor sier jeg alt dette?

Kanskje mest fordi jeg har kjent så mye på det selv. Jeg har ikke skrevet bøker kun for å skrive bøker (selv om jeg elsker det!) men for jeg virkelig, oppriktig, TROR på det jeg formidler, og brenner for at flest mulig skal høre om det, og få det bedre. I Pusterom for mamma har jeg delt mange tanker og erfaringer jeg har gjort meg på veien mot å ha det godt med meg selv som småbarnsmor, å være i vater, å kjenner på overskudd og takknemlighet og glede. Den veien er spekket med skumle følelser, tabubelagte temaer, sårbare øyeblikk, beslutninger utenfor komfortsonen og stadige aha-opplevelser om hvorfor jeg føler som jeg gjør, og hva det har med bakgrunnen min å gjøre. Og alle disse tankene, erfaringene og aha-opplevelsene brenner jeg for å formidle til andre. Men det er ikke plass til det i livet akkurat nå. Ikke på den måten jeg vil.

Er løsningen å kaste inn håndkle? Jeg tror ikke det. For når jeg får private meldinger fra mødre som forteller at det jeg har formidlet, har reddet dem fra sammenbrudd, har gitt dem ny giv i mammarollen, da blir jeg minnet på motivasjonen bak hvorfor jeg gjør alt dette, hvorfor jeg i det hele tatt har skrevet to bøker og har en podcast og fremdeles oppdaterer Instagram, om enn sporadisk: Det er for den ene mammaen som tror hun er den eneste som har det vondt, som strever, eller som synes det å være mor er grensesprengende magisk, men kjenner seg fryktelig ensom. Det er for hun som føler seg skamfull og redd i kaoskreftene med små barn, men som finner fornyet mening, forståelse, trygghet og ro på grunn at ting jeg har skrevet og sagt.

Og når jeg tenker på disse enkeltmødrene, blekner paradokset og blir uviktig. Idealene om produktivitet, engasjement, plattformbygging og maset fra algoritmene, blir uinteressant. Resultatet blir dette: innlegg i sosiale medier kommer på slump og dagsform. Podcastepisoder er overskuddsprosjekt, og kommer når de kommer. Jeg rekker bare å formidle en brøkdel av alt jeg bærer i hjertet. Og imens leves livet der livet faktisk befinner seg: Hjemme i hverdagen med min fine familie.

Kan vi ikke gjøre dette sammen?

Jeg lever mine rolige, fine, meningsfylte dager sammen med min familie, og så lever du dine rolige, fine, meningsfylte dager med din. Vi oppdaterer diverse sosiale plattformer sporadisk når vi har noe vi har lyst å dele, og legger igjen hjerter og kommentarer hos hverandre (selv om responstiden av og til kan være lang). Og så vet vi at selv om dagene kan være brutale, strevet overveldende og kontrasten mellom eget liv og “alle andres på Instagram” enorm, så er vi ikke alene. Vi er aldri alene. Det er oss anonyme mødre, som daglig søker øyeblikk av tilstedeværelse, hvile og ro.

(Et siste paradoks? Tiden det tok å skrive dette innlegget. Men det var verdt det.)

Planlegg pause!

“Jeg føler meg ikke mislykket når pausen jeg tar, er planlagt. Følelsen av å være mislykket oppstår når pausen kommer fordi livet føles som en krise, og pausen er et brannslukkingsapparat.” – Fra kapitlet om egentid i Pusterom for mamma

Sommeren for et par år siden opplevde jeg hvor kjipt det kan kjennes å få en etterlengtet pause fra småbarnslivet fordi man har raknet. Det var en sånn intens døgnet-rundt-sommerferie med småbarn, som bød på kontinuerlig søskenkrankling, brudd på rutiner, periodevis lavt blodsukker og alt annet som ellers idylliske ferier kan bringe med seg. Det toppet seg en morgen jeg brast i gråt ved frokostbordet, bare fordi jeg var så utslitt. Hans Eskil tok med ungene på stranda og sendte meg på den lokale kafeen der jeg kunne være i min egen boble i noen timer – skrive, lese, kikke ut vinduet, drikke kaffe i fred og ro, kanskje rusle en tur.

Sett utenfra var pausen harmonisk, et nydelig pusterom i hverdagen. Hvem får ikke ro i sjela ved tanken på å sitte på kafé så lenge man vil, og bare være?

Men det var alt annet enn ro i min sjel. Jeg kjente på blytung dårlig samvittighet og en følelse av å være komplett mislykket som mamma. Jeg fikset ikke småbarnslivet, fikset ikke ferien med barn, fikset ikke det jeg var overbevist om at alle andre mødre fikset, der jeg betraktet dem utenfor kafévinduet på vei til eller fra stranda.

Denne pausen, den hadde smakt så uendelig mye bedre hvis den hadde blitt planlagt, lenge før jeg raknet. Hadde jeg hatt litt selvinnsikt, ville jeg visst at jeg, etter fjorten dagers sammenhengende småbarnsferie med null avlastning, nok var overmoden for en pause. Hvis Hans Eskil og jeg hadde lagt en plan dagen før om at jeg skulle få noen timer alenetid neste dag, hadde stemningen vært en helt annen.

Det er lett å være etterpåklok.

Jeg følte jeg fikk meg en lærepenge den dagen, om viktigheten av å planlegge pauser lenge før man egentlig trenger dem. For når man er oppover ørene utslitt, er det vanskelig å ta gode beslutninger.

Noe av det beste du kan gjøre for å få til pusterom i hverdagen som mamma, er å planlegge dem på forhånd. For vi er jo egentlig skikkelig gode til å planlegge, ikke sant? Vi briljerer i det tredje skiftet, husker de fleste avtaler og gjennomfører de fleste planer. Men for mange av oss kommer egentid, pusterom, alenetid, langt ned på prioriteringslista.

Det tror jeg er fordi vi ikke tenker på egentiden som en prioritert oppgave, selv om den er det. Vi tenker at vi skal få til pause etter at alt er unnagjort, når ting har roet seg. Men da er det kanskje for sent. (Og vil det noen gang roe seg?) Da er man kanskje for utslitt til å nyte pausen, eller strever med følelsen av å være mislykka fordi pausen ble et desperat grep i stedet for noe å se frem til.

Å planlegge pauser betyr å plotte inn et fast tidspunkt der du tar vare på deg selv. Booke inn barnevakt ikke for å gå på pardate, men for å gjøre noe alene hver for seg (mannen trenger også alenetid!). Velge en dag i uka til å starte arbeidsdagen på kafé, reflektere over livet og bare puste litt (dette kommer arbeidsgiver til gode. Jeg garanterer det). Dra på husmorferie (mer om det i boka!). Sette av et par kvelder i uka til å holde på med en hobby. Mulighetene er mange, og jeg tror du har noen ideer allerede til hva du selv trenger og har lyst til.

Men mer enn hva man faktisk gjør når man har pause, tror jeg pausen mest av alt handler om et mentalt avbrekk fra hverdagen. Det hjelper ikke å sitte på kafé i to timer hvis man bruker tiden på å scrolle Instagram, eller bekymrer seg over smått og stort i livet. Å få til pusterom i hverdagen handler mest av alt om å skru av mentalt, glemme ansvar og bekymringer og andres liv for en stund, redusere stimuli og støy fra sosiale medier, og zoome inn på øyeblikket.

Vi mødre trenger jevnlige pauser der vi gjør det som fyller oss opp, for vi gir så vanvittig mye til familien vår. Og ungene våre trenger mødre som er i vater. Jeg vil si det trumfer både rent hus, trent kropp, sunt kosthold og veloppdragne barn. For nå du er på plass, vil alt det andre følge etter.

Hva er matrescence?

Dette ordet ble jeg introdusert for for første gang i 2020, midt under lockdown, med en baby på fanget og en toåring som utforsket hele spekteret av sitt følelsesregister. Jeg var utslitt, kjente ikke meg selv igjen, og lurte på om det var en dårlig idé å få to tette barn når man mangler avlastning.

Jeg kom over ei bok som fikk meg til å begynne å grine fra første side. Forfatteren fortalte om hvordan hun selv satt i bilen og gråt da noen i en podcast snakket om et ord hun ikke hadde hørt før, men som var selve definisjonen av alt hun strevde med, men ikke visste hva var. Matrescence. Jeg la fra meg boken og googlet “matrescence”. Det kom opp veldig få treff. Det var noe med i dame kalt Dana Raphael fra 70-tallet og ei dame ved navn Aurelie Athan som holdt til i USA et sted, og hadde forelesninger om fenomenet. Hvorfor var dette vanvittig presise ordet for hva jeg følte og opplevde, et nedstøvet og nærmest obskurt ord i akademia? Hvorfor hadde jeg ikke hørt om det før nå?

Matrescence er et rart ord. Men når du forstår hva det betyr, gir det latterlig mye mening. Jeg kan nesten garantere at du vil kjenne deg igjen.

Pioneren Dana Raphael, og hennes moderne arvtager Aurelie Athan, definerer det slik:

“The process of becoming a mother, coined by Dana Raphael, Ph.D. (1973), is a developmental passage where a woman transitions through pre-conception, pregnancy and birth, surrogacy or adoption, to the postnatal period and beyond. The exact length of matrescence is individual, recurs with each child, and may arguably last a lifetime! The scope of the changes encompass multiple domains --bio-psycho-social-political-spiritual-- and can be likened to the developmental push of adolescence. Increased attention to mothers has spurred new findings, from neuroscience to economics, and supports the rationale for a new field of study known as matrescence. Such an arena would allow the roundtable of specialists to come together and advance our understanding of this life passage.”

Matrescence, som i adolescence, som i den hormonelle, eksistensielle, emosjonelle, fysiske forvandlingen barn går gjennom når de blir voksne. Slik kvinner går gjennom når de blir mødre. Matrescence er relevant fordi det sier noe om hvor altomfattende det kan være å få barn. Men mest av alt forteller det at DU ER NORMAL. Du er ikke gal, overfølsom, urimelig, ødelagt, mislykka, overmodig, overmoden, utilstrekkelig, falsk, ustrukturert, distré, uproff, svak, rar eller psykisk syk. Eller kanskje er du nettopp det, men fastlegen bagatelliserer det med at du bare er litt trøtt eller tross alt har en baby. Du har gjennomlevd og gjennomlever den mest dyptgripende forandringen det går an å oppleve for et menneske. Du er ikke lenger den samme.

Her er et utdrag fra boken min, Pusterom for mamma, som tegner opp et kart av matrescence: