Planlegg pause!
“Jeg føler meg ikke mislykket når pausen jeg tar, er planlagt. Følelsen av å være mislykket oppstår når pausen kommer fordi livet føles som en krise, og pausen er et brannslukkingsapparat.” – Fra kapitlet om egentid i Pusterom for mamma
Sommeren for et par år siden opplevde jeg hvor kjipt det kan kjennes å få en etterlengtet pause fra småbarnslivet fordi man har raknet. Det var en sånn intens døgnet-rundt-sommerferie med småbarn, som bød på kontinuerlig søskenkrankling, brudd på rutiner, periodevis lavt blodsukker og alt annet som ellers idylliske ferier kan bringe med seg. Det toppet seg en morgen jeg brast i gråt ved frokostbordet, bare fordi jeg var så utslitt. Hans Eskil tok med ungene på stranda og sendte meg på den lokale kafeen der jeg kunne være i min egen boble i noen timer – skrive, lese, kikke ut vinduet, drikke kaffe i fred og ro, kanskje rusle en tur.
Sett utenfra var pausen harmonisk, et nydelig pusterom i hverdagen. Hvem får ikke ro i sjela ved tanken på å sitte på kafé så lenge man vil, og bare være?
Men det var alt annet enn ro i min sjel. Jeg kjente på blytung dårlig samvittighet og en følelse av å være komplett mislykket som mamma. Jeg fikset ikke småbarnslivet, fikset ikke ferien med barn, fikset ikke det jeg var overbevist om at alle andre mødre fikset, der jeg betraktet dem utenfor kafévinduet på vei til eller fra stranda.
Denne pausen, den hadde smakt så uendelig mye bedre hvis den hadde blitt planlagt, lenge før jeg raknet. Hadde jeg hatt litt selvinnsikt, ville jeg visst at jeg, etter fjorten dagers sammenhengende småbarnsferie med null avlastning, nok var overmoden for en pause. Hvis Hans Eskil og jeg hadde lagt en plan dagen før om at jeg skulle få noen timer alenetid neste dag, hadde stemningen vært en helt annen.
Det er lett å være etterpåklok.
Jeg følte jeg fikk meg en lærepenge den dagen, om viktigheten av å planlegge pauser lenge før man egentlig trenger dem. For når man er oppover ørene utslitt, er det vanskelig å ta gode beslutninger.
Noe av det beste du kan gjøre for å få til pusterom i hverdagen som mamma, er å planlegge dem på forhånd. For vi er jo egentlig skikkelig gode til å planlegge, ikke sant? Vi briljerer i det tredje skiftet, husker de fleste avtaler og gjennomfører de fleste planer. Men for mange av oss kommer egentid, pusterom, alenetid, langt ned på prioriteringslista.
Det tror jeg er fordi vi ikke tenker på egentiden som en prioritert oppgave, selv om den er det. Vi tenker at vi skal få til pause etter at alt er unnagjort, når ting har roet seg. Men da er det kanskje for sent. (Og vil det noen gang roe seg?) Da er man kanskje for utslitt til å nyte pausen, eller strever med følelsen av å være mislykka fordi pausen ble et desperat grep i stedet for noe å se frem til.
Å planlegge pauser betyr å plotte inn et fast tidspunkt der du tar vare på deg selv. Booke inn barnevakt ikke for å gå på pardate, men for å gjøre noe alene hver for seg (mannen trenger også alenetid!). Velge en dag i uka til å starte arbeidsdagen på kafé, reflektere over livet og bare puste litt (dette kommer arbeidsgiver til gode. Jeg garanterer det). Dra på husmorferie (mer om det i boka!). Sette av et par kvelder i uka til å holde på med en hobby. Mulighetene er mange, og jeg tror du har noen ideer allerede til hva du selv trenger og har lyst til.
Men mer enn hva man faktisk gjør når man har pause, tror jeg pausen mest av alt handler om et mentalt avbrekk fra hverdagen. Det hjelper ikke å sitte på kafé i to timer hvis man bruker tiden på å scrolle Instagram, eller bekymrer seg over smått og stort i livet. Å få til pusterom i hverdagen handler mest av alt om å skru av mentalt, glemme ansvar og bekymringer og andres liv for en stund, redusere stimuli og støy fra sosiale medier, og zoome inn på øyeblikket.
Vi mødre trenger jevnlige pauser der vi gjør det som fyller oss opp, for vi gir så vanvittig mye til familien vår. Og ungene våre trenger mødre som er i vater. Jeg vil si det trumfer både rent hus, trent kropp, sunt kosthold og veloppdragne barn. For nå du er på plass, vil alt det andre følge etter.