Jeg står ved kjøkkenbenken og skrubber en kasserolle med inntørket havregrøt fra gårsdagens frokost. Plutselig legger jeg merke til det: Fraværet av lyd. Fantomfølelsen av et lite barn som står ved siden av meg og holder rundt låret og vil opp, men det er ingen der. Jeg løfter blikket, tar inn kjøkkenet. Jeg er helt alene. Uten at jeg registrerte det, fordi jeg er så vant til å være omringet, har de to eldste tatt med seg hun minste opp i andre etasje for å leke på barnerommet, bak lukket dør.

Jeg holder pusten. Hva gjør jeg nå?

Skal jeg gå etter dem og sjekke at toåringen er trygg sammen med storesøsknene, skanne gulvet for Lego og andre ting hun kan putte i munnen? Eller lar jeg dem være?

Erfaringen med tre barn tilsier at stillhet aldri varer særlig lenge. Plutselig er det noen som gauler mamma og det var HAN som begynte!

Jeg velger å stole på at en på seks og en på fire kan ta seg av ei på to uten meg, i to minutter. Jeg slipper oppvaskkosten ned i vasken og piler ut i stua – lydløst, som om tre barn når som helst kan finne på å kaste seg over meg igjen.

Jeg er i villrede om hva jeg skal gjøre. Dette er helt ukjent for meg – å være ALENE selv om alle tre ungene er hjemme. Strikke litt? Finne en roman? Slå på TV? Ta en lur på sofaen? Ta en dusj? Faretruende raskt er jeg i ferd med å bli eselet som sulter ihjel mellom to høyballer.

En innøvd respons kicker heldigvis inn: Jeg setter meg ned i sofaen, trekker pusten dypt tre ganger, kjenner at begge beina er plantet ned i gulvet. Løfter blikket, legger merke til hvor jeg er. Teller inni meg. Takk for denne stillheten akkurat nå. Takk for en toåring som føler seg trygg med søsknene sine. Takk for en flokk. Takk for et tomt tørkestativ, kaffe på termos, behagelige plagg, duften av sitron. Takk for nå.

Og da synker erkjennelsen ned i meg: Vi har bikket over i en ny fase. Minstemor er ikke lenger en baby på hofta, en som må overvåkes til enhver tid, enn som bare vil ha mamma. Kanskje kan jeg til og med gå på do i fred.

Den berusende følelsen av frihet og fremtidshåp blander seg med sorgen over en tid vi aldri får igjen. En livsfase som føltes som en evighet når den sto på, men nå? Den varte jo bare et øyeblikk. Og før jeg vet ordet av det, er ungene voksne.

Den idiotiske klisjeen om tiden og hvor fort den går, den viste seg å stemme. Selvfølgelig gjør den det. Men det er først nå jeg klarer å ta det inn over meg. Minstemor er ikke lenger baby som må mates, ettåring som ikke kan gå, halvannetåring som putter alt i munnen. Hun er er lite menneske, som sier “Kan jeg få bli med og leke?” til storebror, som roper “Så fint det var!” til storesøsteren som tegner. Som frivillig rusler VEKK fra meg for å være sammen med søsknene i stedet.

Plutselig ser jeg det. Det er lyst overalt. Det lyset i enden av tunnelen, som jeg har hatt blikket festet på i mørke perioder av utmattelse og søvnmangel, det er i ferd med å fylle rommet.

Det er ikke lenger unntakstilstand.

Innerst inne visste jeg at ungene mine bare trengte et tålmodig og varmt mammafang å sitte på, og tid til å bli sittende. Men middagen skulle på bordet. Babyen hylskrek etter pupp, jeg var covidsmittet og verket i kroppen, og mannen min hadde ikke engang rukket å kle av seg sykkelutstyret før han ble sugd inn i dramaet. Begge ungene raknet, og det gjorde mammaen også i alle forsøkene på å roe ned og trøste og formane. Når jeg ikke orker mer, da kjefter jeg, en behersket kjefting med kaldt blikk, ikke nødvendigvis høylytt, men likevel som bensin på et knusktørt sankthansbål. Ungene gråt enda høyere, for ingen liker at mamma er sint. Hodet mitt holdt på å koke bort av ren frustrasjon og fortvilelse. Raseriet tøt ut av ørene. – side 176–177, Pusterom for mamma

Jeg skrev Pusterom for mamma midt i unntakstilstanden preget av søvnløse netter, konstant sjonglering mellom småbarns behov og babys behov, i konstant stimuli fra tre små barn, der den ene knapt kunne sitte på egenhånd. Det var helt bevisst. Ikke fordi jeg er en supermamma som tar alt på strak arm og elsker å multitaske (har du lest hva jeg skriver i bøkene mine?), men fordi jeg visste at jeg måtte skrive i affekt hvis jeg skulle tørre å skrive om hvordan ting egentlig var. Jeg visste jeg måtte skrive denne boken før det var for sent, før filteret av nostalgi, savn og normalitet ville gjøre boka uinteressant å lese. Jeg måtte skrive boka mens jeg fremdeles var i unntakstilstand og i beredskap, for det var den eneste måten jeg kunne finne de presise ordene for å beskrive det de aller fleste mødre opplever i perioder av de første årene som mamma, og som det er vanskelig å snakke om: alle de negative følelsene og tankene som kommer fordi man er overveldet, utslitt, søvndeprivert og utmattet.

“Årene går så fort, du må nyte dem mens du kan!” Det er rådet vi spyr av å høre når det koker. Ikke gi meg formaninger om at jeg skal nyte, gi meg heller en håndsrekning og hjelp.

Men nå skjønner jeg det.

Misforstå meg rett; det er kaos fremdeles. Det er flere behov enn jeg klarer å møte, det er bråk, det er krangling, det er uro og det er travelt, og sånn vil det være i mange år til. Det kommer stadig nye faser, både på godt og vondt. Men alarmen har sluttet å ringe. Det er ikke lenger mørkt. Det går an å puste.

For meg brakte mammarollen med seg voldsom ambivalens: Jeg lengter etter ungene mine og vil være sammen med dem hele tiden. Men jeg er også utslitt og vil bare være alene. Jeg elsker småbarnsfasen og vil ikke at den skal ta slutt. Men jeg lengter etter stillhet, ro og orden. Jeg visste at jeg “burde nyte tiden som er nå”, men alle som besitter den minste lille kunnskap om hvordan hjernen fungerer, vet at det ikke går an å være i overlevelsesmodus og nytemodus samtidig. Når løven truer meg å sluke deg rå, klarer ikke kroppen å nyte varmen fra sola samtidig.

Men jeg begynner å ane at det går an nå. Og selv i unntakstilstand finnes det gode dager og gode øyeblikk der overlevelseshjernen er skrudd av, der livet glimter til med magi og dyp mening.

Så dette er en liten trøst til deg som står midt i unntakstilstand på grunn av baby eller veldig små barn: Drit i rådet om å nyte mens du kan. Du er i overlevelsesmodus. Men det finnes alltid glimt av mening, glede og lykke, selv i mørket. Hold fast i dem. De er nok. Og så blir det så mye bedre.

Vi er ute av tunnelen – om å forlate unntakstilstand og gå over i noe nytt

Husmorferie