Instagram vs reality: Forsøk på å leve autentisk

Foto: Lille Rødhette

I mitt liv finnes det et paradoks: Å brenne for å formidle viktigheten av å leve sakte og ta vare på seg selv, spesielt i mammarollen, er i praksis uforenlig med å faktisk leve sakte og ta vare på seg selv.

Jeg har skrevet ei bok om slow living, og ei bok om hvordan ha det godt med seg selv som mamma, og jeg brenner for tematikken i begge bøker. Jeg brenner for å roe ned i hverdagen, roe ned nervesystemet, puste med magen hver eneste dag, ha luft i kalender og tomme dager, ha hele helger fri, skru ned krav og forventninger og stress så mye det lar seg gjøre, i en verden som allerede er vanvittig travel og tettpakket. Jeg brenner for viktigheten av å eie sin egen historie, ransake bagasjen og kvitte seg med det som tynger, å forstå røttene sine og hvorfor man føler som man føler, for å få det bedre. Jeg brenner for at mødre skal føle seg rolige, trygge og ikke så alene.

Paradokset handler om dette: å aktivt formidle disse verdiene i ulike kanaler, for eksempel podcast og sosiale medier, er i praksis å gå på akkord med akkurat de verdiene jeg formidler. For i hverdagen med tre små barn og full jobb, må slike ting skvises inn mellom alt det andre. Og hva er det som oftest ryker når man har det (for) travelt? Pausene. De tomme dagene. Frikveldene. Alt det man egentlig TRENGER for å ha det godt, i hvert fall jeg. Veien er kort til å bli hyklersk: Jeg kan risikere å slite meg ut på å formidle til andre viktigheten av å roe ned. I jaget etter å være kontinuerlig til stede i sosiale medier, slik idealet er, risikerer jeg å gå glipp av min egen småbarnshverdag. Jeg ofrer pausene, tomrommene, hviledagene.

Derfor blir det ikke så mange oppdateringer, innlegg og aktiviteter av nyhetsverdi. Å aktivt leve ut verdiene om å roe ned, si nei, skape rom, ta vare på meg selv, betyr i praksis å la være å formidle. Og det syns jeg er kjempevanskelig. For jeg har jo LYST.

Akkurat den lysten til å ville gjøre mer enn man egentlig har tid eller overskudd til, tror jeg mange mødre kan kjenne seg igjen i.

Og er det noe alle som har minst ett barn + full jobb vet, så er det at livet består av harde prioriteringer. Hver eneste dag. Og hver dag må jeg ha tunga beint i munnen og våge å ta harde valg for å kunne bevare de daglige lommene av pause, hvile og ro. De kommer ikke av seg selv.

Det er noe å tenke på neste gang du scroller Instagram og kjenner på FOMO fordi en influenser deler så hyppig og så inspirerende fra livet sitt, spesielt med barn. Du vet lite om hva som foregår på baksiden, hva som er valgt bort for å få det til, hvordan folk har det på innsiden, hva slags personlighet og preferanser de har, og hva det gjør med en å hele tiden måtte være PÅ, fordi det er jobben, levebrødet, livsstilen.

Flere av de mest inspirerende mødrene jeg har fulgt i sosiale medier opp gjennom årene, har kastet inn håndkle og forlatt for eksempel Instagram, bloggen eller den podcasten de lovet ukentlige episoder av. Viktigheten av å leve sakte og tilstedeværende med barna er ikke forenlig med å kontinuerlig formidle de verdiene i sosiale medier. Så de har valgt bort det som, når det kommer til stykket, ikke er viktig: den offentlige plattformen de har hatt.

Hvorfor sier jeg alt dette?

Kanskje mest fordi jeg har kjent så mye på det selv. Jeg har ikke skrevet bøker kun for å skrive bøker (selv om jeg elsker det!) men for jeg virkelig, oppriktig, TROR på det jeg formidler, og brenner for at flest mulig skal høre om det, og få det bedre. I Pusterom for mamma har jeg delt mange tanker og erfaringer jeg har gjort meg på veien mot å ha det godt med meg selv som småbarnsmor, å være i vater, å kjenner på overskudd og takknemlighet og glede. Den veien er spekket med skumle følelser, tabubelagte temaer, sårbare øyeblikk, beslutninger utenfor komfortsonen og stadige aha-opplevelser om hvorfor jeg føler som jeg gjør, og hva det har med bakgrunnen min å gjøre. Og alle disse tankene, erfaringene og aha-opplevelsene brenner jeg for å formidle til andre. Men det er ikke plass til det i livet akkurat nå. Ikke på den måten jeg vil.

Er løsningen å kaste inn håndkle? Jeg tror ikke det. For når jeg får private meldinger fra mødre som forteller at det jeg har formidlet, har reddet dem fra sammenbrudd, har gitt dem ny giv i mammarollen, da blir jeg minnet på motivasjonen bak hvorfor jeg gjør alt dette, hvorfor jeg i det hele tatt har skrevet to bøker og har en podcast og fremdeles oppdaterer Instagram, om enn sporadisk: Det er for den ene mammaen som tror hun er den eneste som har det vondt, som strever, eller som synes det å være mor er grensesprengende magisk, men kjenner seg fryktelig ensom. Det er for hun som føler seg skamfull og redd i kaoskreftene med små barn, men som finner fornyet mening, forståelse, trygghet og ro på grunn at ting jeg har skrevet og sagt.

Og når jeg tenker på disse enkeltmødrene, blekner paradokset og blir uviktig. Idealene om produktivitet, engasjement, plattformbygging og maset fra algoritmene, blir uinteressant. Resultatet blir dette: innlegg i sosiale medier kommer på slump og dagsform. Podcastepisoder er overskuddsprosjekt, og kommer når de kommer. Jeg rekker bare å formidle en brøkdel av alt jeg bærer i hjertet. Og imens leves livet der livet faktisk befinner seg: Hjemme i hverdagen med min fine familie.

Kan vi ikke gjøre dette sammen?

Jeg lever mine rolige, fine, meningsfylte dager sammen med min familie, og så lever du dine rolige, fine, meningsfylte dager med din. Vi oppdaterer diverse sosiale plattformer sporadisk når vi har noe vi har lyst å dele, og legger igjen hjerter og kommentarer hos hverandre (selv om responstiden av og til kan være lang). Og så vet vi at selv om dagene kan være brutale, strevet overveldende og kontrasten mellom eget liv og “alle andres på Instagram” enorm, så er vi ikke alene. Vi er aldri alene. Det er oss anonyme mødre, som daglig søker øyeblikk av tilstedeværelse, hvile og ro.

(Et siste paradoks? Tiden det tok å skrive dette innlegget. Men det var verdt det.)